Rømming av oppdrettslaks – miljøutslipp

Sjøfiske

Sjøfiske. Foto: Rune Krogdahl

Oppdrettslaksens gener er naturlige. Hvorfor er det da så farlig at de rømmer?

Da oppdrettsnæringen var ung ønsket man seg en oppdrettslaks med rask vekst og sen kjønnsmodning, og som også var motstandsdyktig mot sykdommer. Med utgangspunkt i villaksstammer fra flere norske elver, har avlsforskere krysset seg fram til en tamlaks som er spesialtilpasset et liv i en oppdrettsmerd. Her klarer den seg langt bedre enn det dens ville slektninger ville gjort. Slippes den ut i naturen er imidlertid situasjonen en annen. For det første er den ikke tilpasset noen spesiell elv, og for det andre klarer den seg generelt sett dårligere i naturen enn villaksen. Ikke overraskende kanskje, den er jo et husdyr. Det er også et vesentlig poeng i husdyrhold at dyra er mest mulig like, slik at det er lettere å planlegge produksjonen. Siden oppdrettslaksen har utgangspunkt i et begrenset utvalg av alle de forskjellige laksebestandene vi har i Norge, er ikke alle de naturlige villaksgenene representert i en oppdrettsmerd.

Genvariasjon

Legoklossene her illustrerer av forskjellen på villaks og oppdrettslaks. De forskjellige villaksbestandene representerer større variasjon og flere særegenheter enn oppdrettslaksen.

Får oppdrettslaksen anledning til å gyte i elvene, enten som rene oppdrettspar, eller i par med villfisk, vil resultatet bli laksunger som har alvorlige mangler:

  • De har ikke den lokale laksens typiske karaktertrekk
  • De vil klare seg dårligere i naturen
  • Spesielle genvarianter kan forsvinne

Variasjon i villaksbestand

Variasjon i oppdrettslaks

Variasjon i oppdrettslaks

Gode løsninger

Lukkede anlegg

For å stoppe den frie flyten av sykdomsfremkallende organismer mellom oppdrettslaks og villfisk, må de adskilles fysisk. Antakelig vil det være mest aktuelt med flytende lukkede oppdrettsanlegg hvor man kan rense både inntak og utslipp. Næringen selv sier teknologien mangler, men de glemmer at teknologien ikke utvikler seg selv. Innenfor smoltproduksjon har industrialiseringen ført til en teknologisk revolusjon, og all produksjon foregår i dag i lukkede anlegg med til dels svært avansert resirkuleringsteknologi. De åpne merdene som brukes i oppdrett av matfisk er til sammenlikning omtrent uforandret siden starten for snart 40 år siden. Med det viktige unntaket at de har blitt større og større, slik at stadig flere egg legges i stadig færre kurver.

Forurensning

Oppdrettsindustrien slipper ut store mengder urenset biologisk forurensing (fiskedritt og forrester/avfall). Bare i Hardangerfjorden alene slippes daglig ut kloakkekvivalenter tilsvarerende urenset avføring fra over 1 million mennesker. Dette kommer på toppen av sykdomsspredning og lakselusspredning. For-rester spises av annen fisk og skalldyr, for bekjempelse av lakselus brukes kjemikalier som er direkte skadelig for skalldyr. Villfisk som lever på laksefor og fiskedritt blir uspiselig og har mange parasitter.

Merking av fisk

Hver femte fisk som oppdretterne setter i sjøen kommer aldri til slakteriet. 50 millioner fisk dør eller forsvinner årlig. Mye av tapet er såkalt uforklarlig svinn. Næringen vet ikke hvor fisken har blitt av, men avviser samtidig at den har rømt eller sluppet ut. Vi mener at all oppdrettsfisk skal merkes så eventuelle utslipp kan spores tilbake til rettmessige eier. Dette er særdeles viktig for å få ned den delen av rømmingene som skyldes såkalte lekkasjer, der fisk stikker av jevnt og trutt i så lite antall at det aldri oppdages av oppdretteren. Når slik fisk i dag fanges av sportsfiskere er det umulig å spore fisken tilbake til rett anlegg.

Les mer om rømming