Om villaksen

Laks som hopper i Eggafossen, Gaula.

Laks som hopper i Eggafossen, Gaula. Foto: Øystein Aas

Laksen er en anadrom art. Det betyr at den fødes i ferskvann (en elv), drar på næringsvandring i havet, før den vender tilbake til ferskvann for å gyte. Laksen lever vanligvis mellom fire og åtte år.

Laksungene i ferskvann kalles først yngel, deretter parr fra de er ett år. De er kamuflert for et liv i elva. Etter 2-4 (1-6) år i elva endres laksungene for et liv i havet. Da vandrer de ut som såkalt smolt. Nå tåler de saltvann og de blir sølvblanke for å være best mulig kamuflert i det åpne havet. Smolten forlater elva om våren eller forsommeren. Den vandrer relativt raskt med strømmen fra elvemunningen, ut fjordene, med kyststrømmen og ut i Norskehavet og Barentshavet. I områdene fra Færøyene, vestover mot Grønland, nordover mot Bjørnøya og østover mot kysten av Øst-Finnmark lever laksen i ett til tre år. Laksens vandringer i havet er ikke godt kjent, men merkeforsøk antyder at laksen vandrer over store områder, og at laks fra flere land samles i Norskehavet. Laksen har en rekke byttedyr på menyen, blant annet fisk som sil, sild og lodde, samt blekksprut og forskjellige krepsdyr. Den eter det den kommer over og er ikke rettet mot spesielle næringsdyr.

Etter ett, to eller tre år blir laksen kjønnsmoden og vandrer hjem til oppvekstelva for å gyte. Fisk med ett år bak seg i sjøen kalles smålaks (1-3 kg), de med to kalles mellomlaks (3-7 kg) og de med tre år bak seg i sjøen kalles storlaks (+ 7kg). Tilbakevandringen synes å være delt i en vandring inn til kysten og en vandring i kyststrømmen sørover eller nordover tilbake til fjordsystemet den kom fra. Fisken bruker antagelig flere sanser for å finne vegen tilbake. Navigering basert både på jordmagnetfelt, stjernesystem, syn og lukt har det vært teorier om. Laksens evne til å søke tilbake til hjemelva er grunnlaget for oppdelingen i bestander som gjennom generasjoner har etablert ulike arvelige egenskaper som for eksempel utvandringstidspunkt til sjøen, vekst og alder ved kjønnsmodning, kroppsform, oppvandringstidspunkt i elv og gytetidspunkt. Slik tar hver enkelt bestand vare på egenskaper som sikrer den største overlevelsen i sin elv. En viss feilvandring, som er svært liten i store vassdrag med tallrike bestander og noe større i mindre vassdrag og mindre tallrike bestander, motvirker innavl og gjør at «nye» elver blir kolonisert. I noen elver er det mest smålaks, mens andre har mer storlaks. I elver med stor laks er det slik at smålaksen ofte er hanner, mens laks fra 4 – 12kg ofte er hunnlaks. De aller største er imidlertid som regel hanner.

I norske vassdrag gyter laksen fra oktober til januar. Norsk laks gyter som regel samme sesong som den kommer opp i elva, men i noen Finnmarkselver, for eksempel Tana og Alta går enkelte laks opp i elva allerede om høsten ett år før gyting. Den første høsten på elva kalles de gjerne gjeldlaks fordi de er umodne. Dette fenomenet er mer vanlig i russiske, canadiske og skotske elver. Etter gyting dør mange laks, men mange vandrer tilbake til havet. Enten umiddelbart etter gyting, men noen også først den påfølgende våren. Etter nytt opphold i sjøen kan disse vende tilbake for ny gyting senere år. Da kan de være virkelig store – 20-30 kg.

En hunnlaks på 8kg gyter omlag 8000 – 10000 egg, og 90% av rogna befruktes vanligvis. Etter gyting ligger eggene nedgravd i elvegrusen før de klekker om våren. Yngelen lever av eggeplommesekken nede i grusen noen uker før den kommer yngelen opp enten like før eller rett etter vårflommen. I elva lever laksen stort sett av insektlarver.

Det er flere kritiske faser med stor dødelighet i laksens liv. Skal bestanden holdes konstant, er det tilstrekkelig at bare to av eggene fra hvert par resulterer i nye gytefisk. Den første kritiske fasen for fisken er når yngelen kommer opp fra grusen. De skal da begynne å ete og etablere territorium. Avviker vannføring og temperatur mye fra det normale, for eksempel ved stor, tidlig eller sen flom, kan yngeldødeligheten øke. Utvandringen av smolt fra elv til sjø er en annen kritisk fase. Fiskespisende fisk og fugl samler seg i fjordene under utvandringen. Vannføring og værforhold innvirker på hvor effektive predatorene er. Opp mot 30 til 50% av den utvandrende laksesmolten kan dø. Vel ute i havet kan forhold der ha stor betydning for vekst og overlevelse fram til gytevandring. Vanligvis kommer mellom 2 og 10% av smolten som gikk ut fra elva tilbake som moden fisk for å gyte. Det er store årsklassevariasjoner og variasjoner over tiår med tanke på naturlig dødelighet hos laks.

Den ville laksen – et miljøbarometer

Rio-konvensjonen om biologisk mangfold forplikter oss til å bevare variasjonen av økosystemer og levende organismer av alt opphav, herunder også variasjon innen artene. Ved å bevare laksen og mangfoldet av lokale bestander vil også andre biologiske ressurser og arter sikres i norske vassdrag.
Laksens økologiske rolle i våre vassdrag er godt dokumentert. Laks påvirker i likhet med andre arter i vassdraget, det øvrige dyrelivet gjennom konkurranse og predasjon. I de fleste norske lakseførende elver er laks den dominerende fiskearten og utgjør en vesentlig del av den samlede produksjon og biomasse. En rekke arter i havet, langs kysten og i elvene har laks på menyen.

Laksen er en vandrende art som stiller bestemte krav til sitt miljø i ulike faser av livet. Under gitte forutsetninger er laksen en indikatorart i ferskvann. I tillegg er den en viktig symbolart ved sin vesentlige betydning for mennesket.

Laksens nedgang

Laksebestandene har i løpet av de siste 30 åra gått kraftig tilbake i hele artens utbredelsesområde.
I følge forskningssamarbeidet SALSEA (Salmon at Sea) vender bare en tredjedel av laksen tilbake fra havet nå, sammenlignet med på 1970-tallet. Yrkesfisket etter laks har blitt vesentlig redusert, samtidig har det blitt mindre sur nedbør, mer kalking og mindre avrenning fra jordbruket. Derfor regner forskerne med at årsaken ligger i lavere overlevelse i sjøfasen. Et samlet forsker-Norge mener de negative effektene av lakselus og rømming fra alle oppdrettsanleggene er betydelige. I tillegg arbeides det for å finne årsaker også i laksens eget liv i havet. Forskerne har generelt hatt mindre fokus og færre kunnskaper om laksens liv i havet enn de har hatt om laksens liv i ferskvann.

Kilde: Norske Lakseelver