Vi er eneste organisasjon i Norge med hovedformål å sikre livskraftige laks- og sjøørretstammer i norske vassdrag. Stiftelsen drives på frivillig, ideell basis av et styre på seks medlemmer. Opplysninger om vår virksomhet finnes på vår hjemmeside: Reddvillaksen.no. Vi finansierer vår virksomhet hovedsakelig ved årlige villaksauksjoner, se vedlagte pressemelding fra årets auksjon, vedlegg 1.

Innledning

Vår uttalelse oppsummerer bare punktvis skadene ved Nussirs mulige utslipp i fjorden. Andre høringsuttalelser har inngående drøftet faktagrunnlaget for nedenstående punkter. Vi synes særlig Havforskningsinstituttets 14 siders uttalelse er grundig og veldokumentert.

Oppsummering

Følgende punkter er viktige for oss og forhåpentligvis også for rikspolitikerne som i siste omgang har den avgjørende beslutningsmyndighet i denne saken.

*       Naturmangfoldloven, innført av nåværende regjering, og omtalt som en milepæl, mht. våre naturressurser, beskriver at man skal følge ”føre var” prinsipper, § 9. Giftig slamutslipp bryter totalt med prinsippet. Repparfjordsaken er prøvesteinen på om loven bare er skuebrød og politikersvada.

*       Det samme gjelder for utslipp i Nasjonal Laksefjord. Statusen som laksefjord er opprettet nettopp for å hindre slike utslipp som foreslås.

*       Repparfjordelva, som nasjonalt laksevassdrag, er grunnlaget for at fjorden har vernestatus som laksefjord. Tidligere utslipp desimerte elvas laksestamme. Om mangedoblede utslipp i forhold til de utslipp som var tidligere skulle bli godkjent, så viser det at man velger å ofre ville laksefisk. Dette bryter med Norges forpliktelser som fremste forvalter av villaks i verden. Avtaler med NASCO og ICES overses.

*       Gift- og massedeponi i sjø er en avleggs driftsform i moderne gruvedrift. Vi ser klare paralleller til eldre kraftutbyggingssaker, der man foreslo grove inngrep (som f. eks neddemmingen av Masi ved Altautbyggingen) og senere tilsynelatende blir tvunget til moderasjon. Å foreslå voldsomme utslipp på det minst egnede grunnområde i fjorden nær elva, er et slikt taktisk grep.

*       Inngrep i natur av et slikt omfang som i Repparfjorden, er i dag bare mulig på mindre steder i småkommuner, som tror naturødeleggelser kan forsvares med økning i arbeidsplasser. Større byer og tettsteder ville aldri vurdere slike løsninger som nå tilbys Kvalsund kommune. Det er utenkelig at slike utslipp kunne skje f. eks. i Oslofjorden. Her var, som kjent, selv en opprensking av gamle utslipp og tildekket deponering, svært omstridt.

*       Landdeponi kan bli et kompromiss i en slik sak. Det krever at deponiet sikres mot skadelige senvirkninger.

*       FEFO er dessverre landets svakeste store grunneier i våre lakseelver og Repparfjordelva må lide under av at FEFO er grunneier. Hadde elva vært eid privat, som f. eks. Gaula/Orkla i Trøndelag, hadde man hatt en gruppe eiere som ville kunne dokumentert store tap av inntekter og bortfall av eiendomsverdier.

*       Vi har ikke observert at FEFO har protestert mot de forslåtte utslippsom har katastrofale følger. I tilfelle det er korrekt, vil vi hevde at FEFO totalt svikter sitt forvalteransvar, samt at de i tillegg bryter med mandatet som er gitt i Finnmarksloven.

*       Vest-Finnmark JFF, som leier elva, fremstår som fremste motstander av utslipp. Det selges 400 årskort og mellom 1000 og 2000 fiskere benytter elva, som stammemessig er i fremgang. Det er åpenbart at flott natur og ytterligere satsing på stammeoppbygging gjør Repparfjordelva attraktiv for mange flere. Videre forbedring av fisket og tilrettelegging for turister vil ha store positive sosio-økonomiske ringvirkninger.

*       Å ofre en av landets fremste lakseelver, for noen få års gruvedrift, er ikke fremsynt politikk. En lakseelv har varig verdi.  Hvilken verdi har bortfall av rekreasjon for 1500 fiskere årlig?

*       Fiskerett kan ikke skilles fra eiendom i Norge i motsetning til andre land, for eksempel, Skottland. Stort sett er dette en god regel for Norge, men i de tilfelle der elver er truet, hadde muligheten til å selge fiskerett gjort det umulig å foreslå tiltak som ødelegger verdien av fiskeretten, slik som giftutslippene i fjorden vil gjøre. Hadde Repparfjordelva ligget i Storbritannia, ville verdien av fiskeretten vært ca 300 mill. kroner.

*       Repparfjordelva og fjorden er i tillegg til fisket et stort hytte- og rekreasjonsområde. Hva ødelagt fjord og fiske vil bety for de tusener som benytter området mht. eiendomsverdier og friluftsliv er åpenbart.

*       Dessverre fremstår Finnmark som et skrekkeksempel på dårlig villaksforvaltning. Vi nevner bare Tana-katastrofen, overfiske med krokgarn i sjøen og bevisst ulovlig fiske på andre lands villaks. Se nylig vedtatte uttalelse fra de fremste villaksforkjempere i Norge, vedlegg 2. Skal man i tillegg ofre Repparfjordelva er skandalen fullkommen.

Skulle man mot formoding og fornuft tillate utslipp i fjorden, må utslipps-tillatelse kobles til krav om tiltak når skadene melder seg. For å sikre dette er det naturlig at utbygger pålegges krav til avsetning av midler til skadeopprettingsfond. Skjer ikke dette i forbindelse med konsesjons-behandling, kommer man raskt i en situasjon der utbygger tar all profitt underveis og overlater opprydning og kostnadene til lokal- og storsamfunnet.

Vi har ikke uttalt oss om skader på andre fiskeslag, tap av fiskeriarbeidsplasser  og ødeleggelsen av bunndyrfaunaen, men har bevisst valgt å konsentrere oss om skadene for ville laksefisk. Det er der vi har vår ekspertise.

Vi ber om å bli satt på postliste og underrettet i den videre saksgang.

Med vennlig hilsen

Pål Klouman, leder

Reddvillaksen.no

Kopi: Stortingspartiene

MD, FKD, DN, FEFO, Norske Lakseelver,

Sametinget, Finnmarks Fylkesting.

Kvalsund kommune, Hammerfest Kommune,

NJFF, VFJFF, Fylkesmannen i Finnmark, m.fl.

Hensikten med Hav21 er å utarbeide en samlet FoU-strategi for all marin forskning de kommende årene, til støtte for både forskningsmiljøer, næringsliv og forvaltning. Strategien vil være et viktig innspill i prosessene for å utarbeide en ny stortingsmelding for marin sektor, og i arbeidet med å utvikle det felleseuropeiske forskningsinitiativet JPI Oceans. Arbeidet med Hav21 vil også være en anledning til å sette marine spørsmål på dagsorden i den offentlige debatten, til å øke oppmerksomheten om havets betydning for store utfordringer knyttet til bla eksempelvis klimautvikling, matproduksjon og helse. Forhåpentligvis vil dette bidra til økt interesse for marin forskning generelt.

Hav21 vil gjennomføres som en åpen prosess der alle har mulighet til å gi innspill og påvirke resultatet. Målet er å etablere en felles oppfatning blant ulike interessenter av kunnskapsbehovet for marin sektor og hvordan det bør møtes. Bra ambisjoner, men Reddvillaksen etterlyser forskning som fremmer en bærekraftig oppdrettsnæring. Videre kan kanskje bredden i sammensetningen av noen av gruppene diskuteres, men strategigruppen inngir tillit og er sammensatt slik: http://www.hav21.no/servlet/Satellite?c=Page&cid=1253968607687&pagename=hav21%2FHovedsidemal

Oppdrettsbransjen er stadig mer presset. Jo flere komiteer man skal vente på, jo lengre kan man vente med å gjøre noe.

Moteordet utfordringer brukes av alle og også i teksten ovenfor: Slutt med det. Vi bør bruke ordet problemer, når det dreier seg om problemer og katastrofer når det dreier seg om katastrofer. Det er snart ikke en politiker eller myndighetsperson som kan åpne munnen uten å snakke om utfordringer. Selvfølgelig er det deilig å slippe å snakke om tabber, problemer, feilgrep og uløste oppgaver, men det er det det er snakk om. Avhengig av geografi beveger oppdrettsnæringen slik den nå drives et sted mellom problem og katastrofe – ikke utfordring.

Mer ubalansert blir det når man dykker ned i arbeidsgruppe for havbruk i Hav21: http://www.hav21.no/servlet/Satellite?c=Informasjonstekst&cid=1253972112089&pagename=hav21%2FHovedsidemal

Vår vurdering er at dette er på samme nivå som å engasjere det finske herrelandslaget i langrenn – inklusive legen deres – til å legge opp en fremtidig strategi for Wada’s antidopingarbeid. Vi håper å måtte spise i oss den uttalelsen i ettertid – det skal være en ren glede. I mellomtiden får vi satse på at finske langrennsløpere eller arbeidsutvalg ikke saksøker oss for injurierende, usanne og misvisende påstander som skader omdømmet deres. Håper i hvert fall at vi slipper å bli deportert.

Eneste potensielle håpet villaksinteresser kan ha i denne gruppen er Karoline Andaur, som leder maritimt program i WWF. Midt opp i dette spillet med børsverdier, inntjening – og den økonomiske symbiosen mellom forskning, byråkrater, fagetater og næringsinteresser er vi redd for at villaksen ikke blir ofret mye plass. Sjølaksefisket tar som nevnt en urimelig stor toll av våre ville laksestammer, og vi savner minst et medlem med villakskompetanse.

Vi andre får følge med i timen fremover og sørge for at beslutningstagere i Hav21 får ikke får løpe helt løpsk. Opinionen for å få oppdrettsbransjen til å skjerpe seg er blitt markant sterkere den senere tid, og vi i Reddvillaksen skal gjøre det vi kan for at volumknappen stadig vris om.

Videre etterlyser vi førstehjelp til villaksstammene. Når det gjelder beskatning av vill laks i sjøen har vi forskning nok og det kan handles omgående basert på det vi allerede vet. Det skorter bare på politisk vilje og besluttsomhet. Istedenfor sitter høyt gasjerte komiteer på sine kontor og møterom for å redde naturen og det biologiske mangfoldet i et lengre perspektiv. Man behøver faktisk ikke å være rakettforsker for å forstå at hvis vi sørger for at flere laks får gyte, har vi løst mye på kort sikt. Dette kan summeres opp i nedenstående 4 punkter.

1. Redusere sjølaksefisket og over tid fase dette ut. I 2012 foreslår man dessverre å gå i stikk motsatt retning. Man trenger ikke å forske mer i Finnmark når man vet at 70 % av laksen fanges i garn samtidig som bestandene er sterkt truet i mange av fylkets elver. Da benytter man sunn fornuft og gjør noe med dette problemet. Sjølaksfiskerne bør få en kompensasjon fra staten for eventuelt inntektsbortfall basert på det som er rapportert inn av fangst, «svart» laks erstattes selvfølgelig ikke. Blir sjøfisket borte vil det umiddelbart svømme nesten dobbelt så mange laks opp elvene våre samme året galskapen stoppes.
2. Sørge for god forvaltning av elvefisket slik at man har kontroll på at flest mulig laks gyter. Effekten er umiddelbar ved at det neste vår produseres langt mer yngel og alle elver med forhold for laks vil oppnå en rask økning i bestandene (når fisken kommer tilbake fra havet). Den samfunnsmessige verdien av elvefisket er mange ganger verdien av laks drept i et garn. Fiskere vil komme, lokal omsetning øker og staten får tilbake det de betaler sjølaksfiskerne i mangfold gjennom moms på overnatting, servering og annen aktivitet som følger i lakseturistenes fotspor.
3. Lakserømminger, som vi opplevde i stort omfang i 2011, må opphøre. Hvis slik miljøkriminalitet likevel skulle skje må fisken kunne spores tilbake slik at ansvaret havner hos forurenser. Tekniske løsninger finnes – påby å bruke dem – og straff forurenser så det svir. Det må aldri gjøres mer lønnsomt å gi blaffen enn å skjerpe seg, slik vi har sett ved tidligere rømminger.
4. Forurensning i form av biologisk utslipp, lakselus eller sykdommer må elimineres. Videre volumvekst uten dette på plass bør ikke engang diskuteres. Det kan ikke være Norges oppgave å forsyne verden med billig oppdrettslaks på bekostning av norsk natur og mangfold.

Finnmark er verdens viktigste område for atlantisk villaks.

Vi er alle meget bekymret for både utviklingen i laksebestandene i Finnmark og miljømyndighetenes manglende vilje til å iverksette tiltak for å bevare villaksen i nord. Finnmark er ett av verdens viktigste områder for atlantisk villaks, og Norge har følgelig et spesielt ansvar for å bedre livsbetingelsene for laksen i dette området.

Slik situasjonen er i dag, er det mange elver i Finnmark som ikke oppnår gytebestandsmålet. I rapport 3b 2011 fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er gytebestandene i 32 vassdrag i Finnmark vurdert. Hele 25 vassdrag (ca 80 %) oppnår ikke gytebestandsmålet, og det anbefales innskrenkinger i beskatningen (vedlegg 1). Videre viser ny forskning at fangstene av russisk laks utgjør hele 2/3 av fangstene i sjølaksefiske i Øst-Finnmark tidlig på sesongen (Rapport 7/2011 fra Havforskningsinstituttet). Totalt sett for hele fylket utgjør russisk laks hele 20 % av garnfangstene i sjø (vedlegg 2). Det fiskes derfor langs kysten og i fjordene på truede, sårbare og blandede bestander av både norsk, russisk og finsk laks. Dette er ikke bærekraftig forvaltning og er i strid med norsk målsetting, FNs havrettskonvensjon og anbefalinger fra NASCO og ICES. Vi henviser også til naturmangfoldloven og føre varprinsippet, og mener regulering av fiske må igangsettes på grunnlag av den dokumentasjonen som foreligger.

Forvaltere i elv har tatt ansvar.  

I finnmarkselvene er det iverksatt en rekke tiltak for å bevare og styrke bestandene av villaks. Kortere fiskesesong, fredningssoner i elv, strenge fangstkvoter og redskapsbegrensninger er tiltak som er innført. I tillegg er det innført tiltak om hunnfiskfredning etter midtsesongsevaluering i bl.a. Lakselv (Porsanger) for å bevare viktig gytefisk. Dette er gode eksempler på hvordan man i elveforvaltningen aktivt bygger opp en robust laksebestand ved å innføre strenge reguleringer i elvefisket. Skal disse tiltakene få full effekt må beskatningen i sjø reduseres betydelig.

Omfattende sjølaksefiske med garn i Finnmark

I de siste årene har over 50 % av det norske sjølaksefisket foregått i Finnmark, og ca 65 % av all storlaks som fanges i sjø blir fanget i Finnmark. Videre fanges i snitt over 70 % av laksen i Finnmark med garn (vedlegg 3). Av sjøfangsten utgjør krokgarn ca. 80 %. Krokgarn overbeskatter storlaksen, den mest verdifulle gytefisken. Videre fører krokgarn til at store mengder laks som ikke fanges blir garnskadet. Derfor er krokgarn forbudt i resten av landet.
Dette omfattende sjølaksefisket er i dag ikke bærekraftig, og bidrar til at laksebestandene i mange vassdrag er kritisk lave.
Undertegnende organisasjoner ber derfor miljøvernministeren om å redusere sjølaksefisket (både i sesong/fisketid og omfang/antall lokaliteter) og stoppe krokgarnfisket i Finnmark fra og med kommende sesong. Som i elv må det også innføres krav om midtsesongsevaluering i sjølaksefiske for å unngå overbeskatning i svake lakseår.

Tanalaksen må reddes

Utviklingen i Tanavassdraget, et av verdens største laksevassdragssystem, er svært bekymringsfull. Det fiskes i sjøen og vassdraget på flere sterkt truede bestander av laks. Vitenskaplig råd for lakseforvaltning har grundig dokumentert at det foregår en overbeskatning av tanalaks både i sjø og elv. Det er derfor behov for å gjennomføre fangstreduserende tiltak for å bygge opp igjen bestandene av laks i Tanavassdraget til robuste nivåer som også tåler høsting.

Tiltak for å styrke bestandene av villaksen i Finnmark
Vi ber om følgende tiltak for å styrke bestandene av villaks i Finnmark, og bidra til at gytebestandsmålene oppnås i elvene:

• Stopp i sjøfisket med krokgarn fra 2012
• Innstramming i sjølaksefisket for å styrke gytebestandene av laks. Sesongstart utsettes til 5. juli i kyststrøk og 25. juli i fjordene. Det fiskes maksimalt i 4 uker
• Det innføres midtsesongsevaluering i sjøfisket
• Beskatningen av tanalaksen må reduseres til et bærekraftig nivå. Dette medfører reduksjon i garnfisket både i sjø og elv
• Nevnte tiltak vil harmonere langt bedre med den forvaltningspraksis som gjelder for sjøfiske ellers i landet. Vi viser f. eks. til Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane.

Med vennlig hilsen
Bjarne Oppegård – Norges Jeger- og Fiskerforbund

Torfinn Evensen – Norske Lakseelver

Karoline Andaur – WWF

Gudbrand Kvaal – Norges Skogeierforbund

Truls Gulowsen – Greenpeace

Lasse Heimdal – Friluftlivets Fellesorganisasjon

Fredrick Hauge – Bellona

Pål Klouman – Nordatlantisk Villaksfond Norge
Kontaktpersoner:
Torfinn Evensen, Norske Lakseelver: torfinn@lakseelver.no / 45 02 16 37
Pål Klouman, Nordatlantisk Villaksfond Norge: klouman@online.no / 47 41 53 12

Høringsforslaget bidrar ikke vesentlig til å styrke villaksen i Norge og er i strid med overordnede målsettinger om føre var politikk, §1 i Naturmangfoldloven om bærekraftig bruk og vern og § 1 i Finnmarksloven om økologisk og bærekraftig bruk og vern. Forslagene er også i strid med stortingsproposisjon 32, 2006-2007, som skulle være førende for norsk villakspolitikk. Vi fant forslaget så veikt og alarmerende at vi fant det nødvendig å skrive direkte til hver stortingsrepresentant og varsle om hva vi anser som brudd på vedtatt politikk, vedlegg 1. Særlig er spriket mellom målsetninger og politikk stort i Finnmark. Vi viser til fellesuttalelse fra de ledende villaksorganisasjoner om Finnmark, vedlegg 2.

Dagens politikk

Norsk villakspolitikk har ingen vyer. Den er en skrøpelig reparasjonspolitikk, alltid på etterskudd. Potensialet for en blomstrende turistnæring, samlet med milliardinntekter i områder som ellers ofte er preget av stillstand eller tilbakegang omtales knapt – og hvilket tilbud er ikke en fantastisk lakseelv til lokalbefolkningen. Bare i Alta kommer det 3-4000 personer på korttrekning. Det er bemerkelsesverdig at andre lands politikk er langt mer fremsynt. Selv de gode eksempler fra Norge overses eller i verste fall straffes. Vi tenker særlig på forslaget om utvidet sjøfiske i Trondheimsfjorden. Her har elveeierne lagt ned tusener av timer i frivillig arbeid, organisert seg forbilledlig, innført meget sterke restriksjoner på fisket i elvene, kompensert sjøfiskere med millionbeløp (hvorav vi har bidratt med over 2 mill. kr). Når man ser resultater, skal man ”straffes” ved at sjøfisket utvides. Forslaget vil føre til at tusener av laks slaktes i sjø i stedet for å oppnå 60-80% gytemulighet i elv. Det er ikke fremsynt politikk. Hvordan kan man øke uttaket når man vet at lakselustellingen i Trondheimsfjorden viste katastrofale tall?

Vår generelle holdning

La langt flere laks overleve. Det betyr sterkt innskrenket sjøfiske og strenge kvoter i elvene. Vår grunnholdning er at sjøfisket bør fases ut mot at rettighetshaverne kompenseres. Det krever en utredning. Som mellomløsning er det påkrevet med kraftige innskrenkninger i sjøfisket og strenge kvoter i elvene. DN’s innstilling synes å være at der man har oppnådd resultater og gytebestandsmål er oppnådd, skal man balansere på målkravet. Gytebestandsmål er dessverre i Norge minimumsmål. Innsiktsfull forvaltning tilsier maksimalisering av bestander. Fisket på kysten på blandede bestander er avleggs og uforsvarlig. Av uforståelige grunner tillater også DN et totalt uregulert dorgefiske etter laks og sjøørret i sjøen. Dette fisket må stoppes/pålegges sterke restriksjoner.

Lokale forhold

Vest-Agder har hatt ekstrem økning i sjøfisket, fra under 7 tonn til over 21 tonn på ett år. Dette motvirker direkte oppbyggingen av laksestammene. Langt størstedelen av laksen er mellomlaks og fisket må enten stoppes eller forskyves slik at mellomlaksen kan overleve. Tidligste fiskestart må være 10. juli. I Rogaland fiskes det på kysten blandede, truede og sårbare bestander. Dette fisket er i strid med alle retningslinjer og må stoppes. I Hordaland gir det ikke mening å åpne for sjøfiske.Man har her satset millionbeløp for å bygge opp Vosso. Alt tyder på meget stor tilbakevandring av 2- og særlig 3-sjøvintre fisk i 2012. Det gir ikke mening hvis man ikke skal fiske når utsetting og stammeoppbygging er vellykket. Når laksefisket åpnes bør all hunnfisk settes tilbake, ikke bare umerket fisk som DN foreslår. Vi minner om at den merkede fisken er Vossolaks fra klekkeri/genbank. I Sogn og Fjordane vi går mot all økning i sjøfiske. Kystfisket på blandede bestander må stoppes. Økning i sesong for elvefiske må følges av strengere kvoter enn dagens. DN er fornøyd med elvefangst på 6100 kilo i Nordfjord. Det er langt under potensiale og historiske tall.I Møre og Romsdal fiskes i ytre områder på blandede bestander, dette må opphøre. Å utvide sesongen i Trondheimsfjorden til å fiske fra 1. juli betyr at man tar sikte på å øke fangsten av storlaks og mellomlaks i Sør-Trøndelag. I tillegg til at dette rammer de viktigste elvene Orkla og Gaula, rammes også Verdalselva der stammen er svært sårbar i starten av en oppbyggingsfase. Sjøfangst av Namsenlaks dreier seg om titusener av kilo hvert år. Det er vel kjent at Namsenlaksen er truet pga oppdrettsinnblanding. Vi er meget kritiske til at masseslakt i sjøen hindrer sterkere innslag av villfisk i elven. Junifisket i Namsenfjorden bør stenges. I Troms ønsker man å utvide sesongen i sjøen og beskatte Målselvlaksen hardere. Vi går i mot. Finnmark er vårt viktigste laksefylke. Sjølaksefisket får fortsette etter steinalderprinsipper. Å tillate krokgarn i år 2012 har intet med moderne lakseforvaltning å gjøre. I tillegg til skjevhet i beskatningen som følge av krokgarn, prioriteres sjøfisket på bekostning av elvefisket. Medregner man garnfisket i Tana tas over 70% i garn og nøter. Det betyr at noen hundre sjøfiskere begunstiges i forhold til de tusener som deltar i det langt mer verdifulle elvefisket. Det nye forvaltningsregimet i Tana har så langt ikke kommet med noen tiltak som virkelig monner, når det gjelder stammeoppbygging. At myndighetene skal fortsatt sitte og se på at verdens største og viktigste laksevassdrag fortsetter sin vannskjøtsel er ganske utrolig. Vi fisker i tillegg ulovlig på andre lands fisk i sjøen. Finnmarkspolitikken er vel bare mulig fordi FEFO ”eier” mer enn 40 laksevassdrag og ikke som private eiere har betydelig økonomisk interesse av stammeoppbygging.

Sluttbemerkning

Foreslåtte regler for 2012 bedrer ikke tilstanden for villaksen. Tusener av ville laksefisk som har overlevd alle farer i 4-10 år slaktes unødig pga for svakt regelverk, hvis ikke DN går inn for betydelige forbedringer av høringsforslaget.

Med vennlig hilsen

Pål Klouman for styret

Stiftelsen Nordatlantisk Villaksfond Norge

• En stadig sterkere opinion som sa den gang fra at dette vil vi ikke være med på lengre, nok er nok. Industrien måtte på 70 tallet ta utfordringene på alvor og sluttet å finne unnskyldninger på hvorfor man ikke skulle gjøre noe med industriforurensningen
• I stedet brukte man sine kreative evner på å løse utfordringene
• Industriforurensning er i realiteten ikke lenger noe problem å snakke om i den vestlige verden
• Dette bør være en rettesnor også for oppdrettsnæringen, i stedet for å bruke energi på å finne en eller annen professor et eller annet sted i verden som kan så tvil om at det er reelle miljøproblemer i næringen, bør man heller gjøre noe
• De viktigste spørsmål som næringen må løse er lakselus, rømming og de umiddelbare utslippene fra anleggene

Reddvillaksens kommentar er at det også nå er en sterk opinion som sier fra og Solheim kunne gjerne også nevnt noe om redusert garnfiske i sjø, som ville ha en umiddelbar positiv virkning på villaksstammene.

For hele debatten les her: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2011-2012/120119/

For en kortversjon les her:

Solheims kommentarer i stortinget 19.1: Jeg har utfordret næringen mange ganger, og jeg gjentar det her: Ta den samme innstillingen som industrien kom til en gang på 1970-tallet. Da var det en sterk folkeopinion som presset industrien til å ta miljøproblemene på alvor. Det var et storting og en regjering – og internasjonalt – som regulerte industrien. Industrien sluttet å finne unnskyldninger for hvorfor man ikke skulle gjøre noe med industriforurensningen, men brukte sin kreative evne og skaperkraft, og det ufattelige momentum som ligger i industrien, til å løse problemene. Realiteten er at i dag er ikke industriforurensning noe problem å snakke om i den vestlige del av verden – på grunn av den kombinasjonen av opinion og statlig regulering, og skaperkraften og energien som ligger i næringen selv.
Dette bør være rettesnoren også for oppdrettsnæringen – å bruke tid og krefter ikke på å finne en professor et eller annet sted i verden som kan så tvil om at det er reelle miljøproblemer i næringen, men å ta fatt i problemene og løse dem ett for ett. Heldigvis er det mange aktører i bransjen som selv har denne innstillingen. For to dager siden møtte jeg Marine Harvest, det største norske oppdrettsselskapet – jeg tror det er det største oppdrettsselskapet i verden – og samtalen med dem er et uttrykk for akkurat dette: De ønsker å finne tekniske løsninger og ta tak i miljøproblemene og løse dem – ikke å finne grunner til hvorfor man nå må sitte stille og vente. Jeg ber om Stortingets drahjelp til å legge det presset på næringen som gjør at de løser problemene.
Da er det tre spørsmål som må løses, slik det står i dag – det kan selvfølgelig komme andre miljøproblemer i framtiden: Det er lakselus, rømning og de umiddelbare utslippene fra anleggene. Mange av disse spørsmålene vil kunne løses f.eks. ved lukkede anlegg i sjø. Det vil ta tid å utvikle dem, men næringen – f.eks. Marine Harvest – er i ferd med å se på om man kan komme et godt stykke lenger i utviklingen av fisken i lukkede anlegg, for så etterpå å sette den ut. Det vil ha betydning for f.eks. rømningsfaren. Så det er dette presset for disse teknologiske løsningene jeg er ute etter.
Hovedproblemet er lakselus og rømning. Forekomsten av lakselus i norske elver er bekymringsfull. Det er smitte fra oppdrettsanleggene. Totalt er det en nedgang i lakselus – i prosent av massen – men så lenge man har fått en stadig større biomasse i anleggene, øker det selvsagt faren for at vill laks og ørret blir smittet fra anleggene. Her er det satt i gang en rekke tiltak i samarbeid med næringen selv, bl.a. ny lakselus forskrift, samordnet lusebehandling, soner for samordnet brakklegging, forskning på steril fisk, og en rekke andre tiltak som kan bidra til å minske lakselusproblemet.
Det andre store problemet er rømning. Det er et betydelig innslag av rømt oppdrettslaks i norske elver. Det kan bidra til en genetisk degenerering av laksestammene, og vi ønsker å bekjempe det. Igjen: Mange aktører i næringen selv sier at ja, dette er et problem som vi vil være med på å bekjempe. Mange aktører i næringen er selvfølgelig også flaue over de svære rømningene som vi har sett det siste året, og som ikke hører noe sted hjemme. I det øyeblikk en får en sikkerhetskultur i denne næringen, som man har i en del andre næringer, så vil selvsagt denne typen store rømninger være til å unngå. Det er altså det å ta tak i problemene og løse dem som er veien å gå framover – ikke å finne grunner til hvorfor man ikke bør gjøre det.
Til slutt om næringssalter, som er det Bakke-Jensen spør om: Det er betydelige utslipp av næringssalter fra oppdrettsanlegg. Det er fortsatt ingen klar enighet om hvor stort dette problemet er, altså hvor høyt oppe i vannmassene man kan finne næringssaltene, men et middels stort norsk oppdrettsanlegg har utslipp av næringssalter tilsvarende en by på ca. 50 000 innbyggere. Det er en urimelighet å påføre vesentlige kostnader for alle andre næringer for å redusere utslippet av næringssalter, samtidig som oppdrettsnæringen ikke tar tak i problemet på samme måte. Oppdrettsnæringen har større utslipp av næringssalter enn landbasert industri og kommunale avløp til sammen.
For å avslutte med å svare på et av Bakke-Jensens spørsmål: Det vi er ute etter, er en lik regulering av alle utslipp, slik at man ikke får en særbehandling av noen typer utslipp, men en lik regulering av alle utslipp av næringssalter til sjø, enten de kommer fra landbruk, fra kloakk, fra annen næringsvirksomhet eller fra oppdrettsnæringen.

Oppdrett – lakselus som tar livet av utvandrende smolt, rømming som gir genetisk påvirkning, sykdommer, uttak av laksefor/fiskeolje (tobis, brisling etc) som forskyver den biologiske balansen og biologisk forurensning

• Sjølaksefiske- overfiske i sjøen med laksenot og krokgarn på blandede bestander, også andre lands laks
• Elvefiske – for høyt uttak av fisk med for små gytebestander som resultat
• Sykdomstrusler, eksempelvis gyrodactylus – parasitt som dreper yngel

Reddvillaksen har også et internasjonalt og bredere perspektiv på sitt arbeid og er opptatt av naturens egenverdi (villaksen), vi ønsker å støtte tiltak som fremmer dette arbeidet.

Norskeide oppdrettsselskaper finnes nå i alle farvann der det er naturgitte forhold for å drive lakseoppdrett. Blant annet finnes disse selskapene i Chile, Skottland og Canada. Oppdrettsindustriens påvirkning på de ytre omgivelsene er i prinsippet de samme så lenge en benytter dagens merder, men graden av påvirkning er også avhengig av rammebetingelsene disse selskapene får fra lokale myndigheter og den stedegne naturen. Mange steder får de holde på nesten som de vil. I Chile gikk det som kjent helt galt for noen år siden, produksjonen ble lagt brakk i mange år på grunn av katastrofale sykdomsutbrudd. Cermaq var og er en stor aktør i Chile, sammen med andre norske oppdrettere.

Reddvillaksen mener at oppdrettsnæringens rammebetingelser ikke ivaretar det ytre miljø, og er konkurransevridende i forhold til næringsproduksjon som foregår på land da denne pålegges langt strengere restriksjoner knyttet til forurensning og sykdomsspredning.

Villaks-forkjemperen Don Staniford må mandag møte den norske oppdrettsgiganten Mainstream til rettsak i Supreme Court of British Columbia – Canada. Mainstream, som eies av Cermaq og har den norske stat som hovedaksjonær, har tiltalt Staniford for ærekrenkelser. Rettsdokumentene viser at Mainstreams advokater i lang tid har prøvd å kneble Staniford og organisasjonen Global Alliance Against Industrial Aquaculture (GAAIA), som har frontet kampen mot oppdrettsindustrien i Canada. Da Mainstream avslutningsvis ba ham trekke hans kommentarer offentlig, reagerte Staniford ett minutt etter tidsfristen med å sende bilde av en sigarettpakke med helseadvarende grafikk, med påskriftene «norsk-eid» og «lakseoppdrett».

Utsagnene som Staniford har brukt er utformet som helseadvarsler, og illustrerer at oppdrettsindustrien og oppdrettslaks er så farlige at de kan gjøre folk syke. Det er dette denne saken handler om, sier Mainstream-advokat David Wotherspoon ifølge Canadian Press http://ca.news.yahoo.com/fierce-fish-farm-opponent-remains-defiant-face-b-100013817.html.

Don Staniford har siden 1996 arbeidet utrettelig med villaksspørsmål.

Tilbake-vandring av villaks i disse farvannene er fundamentet for store økosystemer og mange lokalsamfunn. Oppdrettsnæringen, basert på atlantisk laks, har medført at arter og sykdommer som ikke finnes naturlig i BC er spredt til ville bestander av stillehavslaks i dette området. Reddvillaksen.no har derfor besluttet å støtte Don Staniford med 60.000 NOK og oppfordrer andre som er opptatt av ytringsfrihet og naturvern til å gjøre det samme. Dette er Davids kamp mot Goliat – og en viktig kamp rent prinsipielt. Mainstream stiller med Canadas tredje største advokatfirma, og har innkalt ti vitner. Staniford skal representeres av et lite tomanns-firma.

Reddvillaksen er opptatt av at ytringsfriheten ivaretas i forhold til debatten om oppdrettsnæringen. Både selskaper og myndighetsorganer i Canada synes å forsøke å legge lokk på dokumenterte miljøproblemer forårsaket av oppdrett i British Columbia. Det er dette som er kjernen i Staniford’s sak. Man kan selvsagt like eller mislike formen, men i en slik situasjon er det selvsagt helt uholdbart om ildsjeler får munnkurv. Saken støttes fordi det er en ubalanse i de ressursene partene har til rådighet i den forestående rettssaken.

Vi understreker at Reddvillaksen ikke er motstander av lakseoppdrett, men vil kjempe for at den blir bærekraftig, for eksempel gjennom lukkede anlegg, andre tiltak og regelverk på linje med det som gjelder i andre næringer. I så måte er det viktig at det er «høyt under taket» i debatten om oppdrettsnæringen.

Uansvarlighet og ansvarsfraskrivelse ser ut til å være Norges største eksportartikkel for tiden, og det kan vel umulig være dette myndighetene mener med å satse på eksportindustrien.

Nedenstående link er til en video som er utarbeidet av Pure Salmon Campaign og viser de problemene som norske oppdrettsselskaper eksporterer. Alle som mener noe med å ta vare på villaksen bør spandere de 13 minuttene som det tar å se denne:
http://www.puresalmon.org/video2.html

Norway slaughters Russian salmon on their run to Kola Rivers!

Jens Olav Flekke, Oslo.

Norwegian unsustainable mixed stock fisheries break international law as up to two of three salmon caught are originating in Russian rivers. This practice threatens conservation and sustainable fishing tourism development on the Kola Peninsula.

 

Salmon caught in a Norwegian wedge net. Photo: Rune Krogdahl

Large quantities of salmon are still captured in nets in Norway. Sea nets (wedge nets and bend nets) represent an average of 50% of total Norwegian salmon catch. In Finnmark an even higher share (up to 70%) are caught at sea.  Fishing with bend nets in Norway is only allowed in Finnmark – not in the rest of Norway. Bend nets represent approx 80% of catch up north. This repulsive type of netting has been phased out almost everywhere else in the world. The metod damaging a lot of fish, that probably will die if they escape.

A lucky day for the fishermen and a bad day for the river. Photo: Rune Krogdahl

Fisheries takes often place at the coastline – far from rivers. This means that Norway is taxing mixed stocks belonging to many rivers, even endangered and vulnerable populations of salmon.

Bend net and wedge net fisheries also harvests salmon belonging to Finnish and Russian rivers. This is in violation of Norway’s obligations to the UN law of the sea – art 66 – and gives Russia the authority to demand this fishery to be stopped.  A  recent scientific report, (Report 7/2011 from Institute of Marine Research-Norway), highlight the huge percentage of Russian salmon being caught in Norwegian nets.

Early season between 60% and 70% of those captured are Russian salmon. These big spring fish are the most vulnerable component of salmon stocks and are very precious. But even later in the season, a very high rate of Russian fish can be caught. In the final netting month of July, every second fish caught in the district of Sør-Varanger (bordering Russia) was desitined for Russian rivers.

Catch statistic from Finnmark shows an average of 170 tonnes per year caught in sea nets:

Annually, at least 30-50 tons (10 – 15.000 fish) of Russian salmon are killed in Norway. This are the official numbers. Because of lack of control, numerous illegal nets are put to the sea and the catches are not reported. It’s reasonable to assume that this illegal fishery represents a significant number of fish killed.

Salmon from Russian river Sidorovka. Escaped from a Norwegian bend net?  Photo: Øystein Aas

In their proposals for the 2012 regulations, authorities in Norway have proposed to increase the exploitation through the net regulations. An earlier season start will be more damaging to Russian salmon than to Norwegian stocks, and will especially hit the early run of big hen-fish. These female giants are the most important and valuable individuals on the spawning grounds.

Dead fish does not spawn. Photo: Rune Krogedahl

Fishing tourism is important for northern regions of Russia. Over years Russian stocks have increased because of strict catch limits in the rivers and minimal catch in the sea. Fishermen travel from all over the world to enjoy fishing the great Kola Rivers. Some rivers on the Kola Peninsula reports four times as many smolts that scientists said were possible to produce. If stocks of salmon are kept healthy, fishermen will keep returning to Kola. However, as major Norwegian stocks of salmon are overexploited, the pressure on Russian salmon will increase unless the fishing is reduced to a minimum.

Closing of mixed stock fisheries shows what can be achieved in well-managed rivers. Examples from Iceland, Scotland and Canada shows what happens if we allow more and more fish to spawn.

Russian authorities must, as a consequence of this stop plying the underdog and protect legitimate Russian interests. Norwegian authorities must stop the slaughter of fish belonging to Russian rivers. Decisions for 2012 season will be adopted end of January. First step is to redraw plans for coming season by not allowing more days of net fisheries, next is to eliminate the sea fisheries on mixed stocks. Action must be taken immediately.

Source: NASF

Vi vil benytte anledningen til å takke alle som bidro, både givere, kjøpere og sponsorer. Uten dere hadde auksjonen ikke vært mulig. Det at mange interessegrupper etter hvert har klart å forene krefter gjør at næringsliv og politikere etter hvert må agere i forhold til dette. Spesielt har det vært viktig å få oppdrettsnæringen ned av sin høye pidestall. Vi konstaterer derfor med tilfredshet at villaksens problemer i den senere tid er blitt brakt stadig sterkere frem i offentlighetens fokus, samtidig som en del av våre politikere har fått opp øynene for hvilken verdifull ressurs som vil gå tapt om intet gjøres. Men vi har fortsatt en lang vei å gå.

Dere er alle viktige brikker i dette spillet. Besøk vår webside, www.reddvillaksen.no, der dere vil finne nyttig informasjon om laksefisk. På http://www.facebook.com/pages/Redd-Villaksen/154616044608872 kan dere kommentere og komme med egne meninger om ulike tema. Vi ber alle som har egen Facebook profil å klikke på «liker», slik får vi opp medlemstallet og spredningen av siden.

Auksjonen i 2012 er bestemt til 25 oktober kl 18,30. Samme adresse som tidligere da Astrup Fearnley AS nok en gang har stillet sine flotte lokaler til disposisjon.

Reddvillaksen.no håper alle har hatt en fredfylt og god jul, og ønsker dere samtidig et Godt Nytt År. Husk at neste fiskesesong er bare noen skiturer unna, så nå gjelder det å stå på!

Med vennlig hilsen
Styret i Reddvillaksen.no