Fakta om lakselus

Lakselus på storlaks

Lakselus på storlaks. Foto: Øystein Aas

Lakselus er en snylter som lever på og av huden til laksefisk i sjøen. Fisk reparerer raskt sår i huden, men blir det mange lus vil det bli mange sår. Dette gir fisken problemer med å regulere balansen mellom vann og salter i kroppen, og sårene kan gi andre infeksjonsorganismer en innfallsport. Forskere regner med at mer enn 0,1 lakselus per gram fisk er skadelig.

Et parasittisk krepsdyr

Lakselusa er en naturlig parasitt på vill laksefisk. Parasitten faller av etter kort tid i ferskvann, og har vært et kjennetegn på nygått laks i elvene våre. Etter at oppdrettsindustrien vokste seg stor har lakselusa blitt et problem for vill laksefisk. Størst er problemet for utvandrende smolt. Norske forskere er enige om at lakselus fra oppdrettslaks har en negativ effekt på ville laksefiskbestander. Oppdrettsindustrien, har etter påtrykk fra mange hold, erkjent at bransjen har et problem.

Oppdrettslaksen har brakt lakselusa inn i kyst og fjordområdene våre til årstider de normalt ikke skulle vært her. Oppdrettesanlegg for laks er også oppdrettsanlegg for lakselus.

Oppdrettsnæringen har snudd naturen på hodet

Fra naturens side er det få voksne laksefisk, og dermed få lus, langs kysten, når lakse- og sjøørretsmolten vandrer ut av elvene om våren. Da befinner lusa seg på sine voksne lakseverter ute i havet.  En nyutvandret smolt er svært sårbar, men når den møter lakselusa ute i havet, har den rukket å bli tøffere og mer motstandsdyktig. Med oppdrettsnæringen er naturen snudd på hodet. Hvert år settes det ut omtrent 250 millioner smolt i norske merder, og til enhver tid står det 350-400 millioner fisk i sjøen.  Selv om disse i snitt har få lus, gjør det store antallet at smittepresset på villfisken er enormt. Dessuten ligger oppdrettsanleggene i eller nær fjordene, slik at smolten møter lusa med én gang den stikker snuten ut i saltvann første gang. Da tåler den lite, og ti lus kan være dødelig for en smolt. Lusas adferd er det lite å gjøre med, og så lenge lakselus kan bevege seg fritt mellom oppdrettsfisk og villfisk vil man ha store problemer.

Tradisjonelt har man prøvd å holde lusa i sjakk med kjemiske behandlingsmidler som enten tilsettes i laksefôret eller som laksen bades i. Problemet med all kjemisk behandling av sykdommer er at organismene det behandles mot venner seg til behandlingsmidlene. De blir resistente. Det er aldri spørsmål om resistens vil utvikles, men når! I stadig større områder langs norskekysten ser man at lakselusa har blitt resistent mot mange av de midlene man har til rådighet. Situasjonen for villfisken vil bli stadig verre om ikke oppdrettslaks og villfisk skilles fysisk i lukkede anlegg, så lus og andre sykdomsfremkallende organismer ikke kan spres fritt mellom dem.

Foto på forsiden: John Øystein Berg/ Luseskadet fisk på grønt gress.